Kurt Schwitters og Amerikadrømmen

Når Kurt Schwitters sammen med sin kone Helma besøker Norge første gang er det med en umiddelbar begeistring. Til sin venninne Hanna Höch, som hadde besøkt Norge tidligere og anbefalt turen, skriver de fra Nordkapp 25.juli 1929 blant annet;

Vi er så glade for at vi bestemte oss for å gjøre denne reisen. Inntrykkene er overveldende, og ikke mulig å beskrive. Jeg skriver dette kortet til dere fra Nordkapp og midnattsolen.

Beste hilsener, Deres Helma og Kurt

Utover 1930-tallet vender Kurt Schwitters stadig oftere tilbake til Norge for kortere og lengre perioder. Han tilbringer tid på Djupvasshytta ved Geiranger og på Hjertøya utenfor Molde. Hjertøya oppdager han i 1933. I begynnelsen bor han i telt, men fra 1935 tar han og familien inn i den etter hvert velkjente potetkjelleren som lå i tilknytning til gården til Theodor Hoel. Hoel og hans familie var på denne tiden de eneste innbyggerne på øya.

Av Schwitters korrespondanse fra denne tiden går det fram at det først og fremst er naturen som tiltrekker ham i Norge. Hva kunst angår, skriver han flere steder, er Norge knapt noe utsiktspunkt. Han burde vite hva han snakket om; allerede i 1934 innlemmet Museum of Modern Art (MOMA)i New York ett arbeid av ham i en utstilling, i forbindelse med sitt femårsjubileum. MOMA kjøper inn sitt første arbeid av Schwitters i 1935 og ytterligere to i 1936. Kurt Schwitters er således ikke en helt umeritert, femti år gammel kunstner da han flykter fra Tyskland til Norge tidlig i januar 1937.

Bakgrunnen for at Kurt Schwitters velger å forlate Tyskland (for godt - noe han ikke hadde noen anelse om på flukttidspunktet) er nazistenes stadig kraftigere trakassering av det som i ettertid kan betraktes som innovativ kunst. Kurt Scwitters er allerede i 1936 inkludert i en av nazistenes utstillinger av entartete kunst (i følge nazistene: degenerert kunst). Det er imidlertid meget mulig at Kurt Schwitters ikke har Norge som sitt førstevalg når det gjelder fluktdestinasjon. Gjennom MOMAs interesse for hans arbeider i årene forut for hans flukt, kan det synes som om han utvikler et stadig sterkere ønske om å komme seg til USA.

MOMAs direktør, Alfred H Barr jr, foretar sammen med sin kone en reise til Kurt Schwitters` Hannover i 1935. De kommer til Schwitters` hjem, men må konstatere at kunstneren selv ikke er tilstede – han befinner seg på det aktuelle tidspunktet i Norge. Kunstnerens sønn derimot, Ernst, tar i mot dem og viser dem rundt i huset. På denne måten får Alfred H Barr jr ta Schwitters viktigste Merzbau nærmere i øyesyn. Barr forstår umiddelbart betydningen av dette verket, men ser samtidig store utfordringer i å kunne frakte noe slikt til New York for innlemmelse i en utstilling. Ja, Barr ser det rent ut sagt umulig.

Barr og MOMA velger imidlertid å gi plass til fotografiske fragmenter av Schwitters` mektige Merzbau på utstillinger i 1936/37. Selv om Schwitters ikke har møtt Barr, eller noen andre representanter fra MOMA, føler han seg stadig bedre ansett som kunstner, ut i fra den interessen MOMA til en hver tid viser hans kunst. Dette medfører også at Schwitters etter hvert sender flere forslag til Barr om hvordan han sammen med MOMA kan få gjennomført reising av en Merzbau også i USA. I november 1936 sender Schwitters et brev til Barr hvor han legger ved skisser til å bygge en ny Merzbau hos MOMA. I brevet fremstår Schwitters noe ydmyk, og han poengterer avslutningsvis at Barr må ta den tid han trenger til å tenke gjennom det hele. Det er ingen hast, avslutter han. Brevet sendes imidlertid samtidig som utvalgte arbeider fra Schwitters er med på en av nazistenes første Entartete kunstutstillinger. Dette går frem i et brev Schwitters skriver samme dag til sin venn Joseph Albers, som på dette tidspunktet bor i USA. I brevet går det frem at det er kanskje akkurat det; hast.

Alfred H Barr jr og MOMA svarer blant annet følgende på Schwitters` henvendelse;

Jeg skulle svært gjerne ønske at vi kunne gjennomføre prosjektet som du skisserer, men museet har dessverre verken plass eller midler tilgjengelig. Jeg beklager på det sterkeste at vi ikke kan gjøre noe.

Avslaget fra Barr og MOMA er datert 10.desember 1936. Tre uker etter dette velger Kurt Schwitters å forlate Tyskland. Han flykter til Norge 2.januar 1937 og bosetter seg på Lysaker utenfor Oslo. Her påbegynner han i årene som kommer et nytt Merzbau – tuftet på de skissene han i 1936 sendte til MOMA. Ytterligere varianter av disse blir også utført på Hjertøya utenfor Molde.

Selv om Kurt Schwitters trives godt i norske forhold lever stadig kunstnerdrømmen om Amerika. Etter at han flykter fra Norge til England via Skottland ved utbruddet av andre verdenskrig fortsetter hans korrespondanse med MOMA med uforminsket styrke. Noe innreisevisum til USA klarer han imidlertid ikke å skaffe; amerikanske myndigheter anser ham ikke for å være i fare nå som han har kommet seg til England.

Mens krigen pågår erfarer Schwitters to store omveltninger i sitt kunstnerliv i løpet av én uke. Åttende og niende oktober 1943 ødelegges hans Merzbau i Hannover under allierte bombeangrep. Det han selv anser som sitt kunstneriske hovedverk synes ikke til å redde. Samme uken går Alfred H Barr jr av som direktør hos MOMA. Dette erfarer Schwitters i et brev fra Barr, som han stadig holder kontakten med. Kontakten opprettholdes fordi Schwitters fremdeles ønsker å komme seg til New York og arbeide der. Barr kan i sitt brev berolige Schwitters en smule; hans etterfølger, og den Schwitters nå skal forholde seg til, James Johnson Sweeney, er også en stor beundrer av kunstneren.

Da Kurt Schwitters like etter krigens slutt blir gjort kjent med at hans Merzbau i Hannover muligens ikke er helt totalskadd likevel, tyr han nok en gang til sine kontakter i USA. Oliver Kaufmann, en av kuratorene ved MOMA, stiller på Schwitters forespørsel til rådighet tre tusen dollar for at han skal kunne reise tilbake til Hannover og påbegynne reparasjonsarbeider på sin Merzbau. MOMAs nye direktør Sweeney, skriver i et brev til Schwitters i august 1946:

Mr. Barr og jeg er begge svært begeistret over å høre at du er i ferd med å gå i gang med å restaurere din Merzbau i Hannover. Jeg mener det er et viktig monument for det tjuende århundrets uttrykk, og jeg håper inderlig at du kan komme i gang før det er for sent.

Ikke desto mindre møter dette bergingsprosjektet problemer. Overføring av penger til Tyskland er forbudt i denne vanskelige etterkrigstiden. Det er heller ikke tillatt å reise til og fra Tyskland som man vil. Da de første tusen dollar blir sendt til Schwitters i juni 1947 er det åpenbart at Merzbauet i Hannover er for ødelagt til at noe kan berges. Den tid som er spilt på å få på plass alle formalitetene har umuliggjort bergingsprosessen. I et fortvilt forsøk på å berge noe som helst blir Kurt Schwitters enig med bidragsyterne om at det også kan være et alternativ å dra tilbake til Oslo og gjenoppta arbeidet med Merzbauet der. Beklageligvis faller også dette alternativet sammen da Schwitters som tysk statsborger ikke vil bli garantert ny innreise til England om han forlater landet. Det hele ender derfor med at han påbegynner en ny Merzbau i sine engelske omgivelser.

Parallelt med dette pågår arbeidet med å sikre Schwitters engelsk statsborgerskap. Dette arbeidet skrider sakte, og muligens sikkert, frem mot en løsning. 11.november 1947 skriver han entusiastisk til sin venninne Margaret Miller:

Om noen få dager vil jeg være engelsk. Da kan jeg reise. For eksempel om jeg vil være tilstede på (collage)utstillingen og resitere min Ursonate.

Utstillingen han refererer til er en større collageutstilling som skal åpne i 1947, men utsettes til 1948. Schwitters er her representert med femten arbeider. Bare Pablo Picasso er representert med flere – han har med nitten.

Kurt Schwitters får aldri muligheten til å reise til denne utstillingen. Han dør etter hjerneslag på sykeuset i Ambleside 8.januar 1948. Uten noen gang å få møte sine beundrere fra Museum of Modern Art i New York, uten å få besøke USA og uten å kunne berge noen av sine Merzbaus.

Forhåpentligvis fikk han sin smule trøst i vår nære natur. Når han under andre verdenskrig, fra London, skriver til sin kone, som han måtte forlate i Hannover før krigen, heter det:

Og nå inviterer jeg deg allerede nå

til en reise til vår elskede Hjertøya

Husker du den overhodet, vår Hjertøya?»

Slik blir det ikke. Helma dør i Hannover i 1944. Norge får ingen av dem muligheten til å besøke igjen. Men om Kurt Schwitters aldri kom seg til USA; Museum of Modern Art har i dag mer enn førti Schwittersarbeider i sin samling. Noe som er med på å befeste hans uttalelser om seg selv:

Jeg vet at jeg er, og alltid vil forbli, en viktig faktor i kunstens utvikling. Jeg sier dette med stor styrke, slik at man ikke senere kan si: ”Den stakkars fyren hadde ingen anelse om hvor betydelig han var”.

Petter Haakon Pettersson